Intervju med Gunn Strand Hutchinson

av Øystein Henriksen

Gunn har vært en sentral medarbeider ved sosialarbeiderutdanningene i Bodø gjennom mange år. Hun har også vært en viktig og tydelig stemme i sosialt arbeid både nasjonalt og internasjonalt. Dette intervjuet er gjort i forbindelse med at hun nå har gått over i alderspensjonistenes rekker.

Kan du fortelle kort om din karrierevei i sosialt arbeid og sosialarbeiderutdanningen?

Jeg var student på sosionomutdanningen fra 1975 til 1978 på Nordland Distriktshøgskole i Bodø. Dette var den første profesjonsutdanningen som ble lagt til en distriktshøgskole mot sterke protester fra profesjonsorganisasjonen NOSO og mange av medlemmene. Vi var 15 studenter, og første året var vi boikottet fra studentorganisasjonen. Året gikk med til å arbeide for aksept og full deltakelse.

De fleste av oss studenter ønsket å jobbe i små kommuner i Nord-Norge og min første jobb var på sosialkontor i en liten kommune på ytre Senja. Deretter jobbet jeg som vikar på sosialarbeiderutdanningen ved DH i Bodø og som vit. ass. på undersøkelsesverkstedet ved samme institusjon. Undersøkelsesverkstedet tok utrednings- og forskningsoppgaver som kommuner, fylkeskommune og andre etterspurte. Jeg arbeidet så i fylkesteamet for HVPU med avvikling av sentralinstitusjonen på Vensmoen i Saltdal. Deretter var jeg tilbake på sosialarbeiderutdanningen i Bodø og der har jeg arbeidet i ca. 27 år. Jeg tok hovedfag i helse- og sosialpolitikk ved universitetet i Bergen ved siden av jobb.

I alle år fra jeg startet å jobbe etter grunnutdanningen har jeg vært aktiv som lokalpolitiker, i interesseorganisasjoner og i frivillig arbeid. Dette har hatt stor betydning for meg og gitt næring til mitt arbeid med undervisning og forskning.

Hva var det som gjorde at du valgte sosialt arbeid som fag-,  arbeids- og forskningsfelt?

Jeg ønsket å arbeide med mennesker i utfordrende livssituasjoner og startet med å studere psykologi. I løpet av grunnfaget fant jeg ut at dette ble for mye fokus på individet og for lite på den sammenhengen individet levde i og samfunnsforholdenes innvirkning. Oppstart av sosionomutdanningen i Bodø dukket opp og jeg søkte meg dit. Jeg var klar over motstanden profesjonsorganisasjonen og mange andre viste til utdanningen og var sterkt uenig. Jeg så distriktshøgskolene som en mulighet for at ungdom fra distriktene skulle få lettere tilgang til høyere utdanning. Det at sosialarbeiderutdanning skulle starte i Nord-Norge mente jeg ville kunne føre til at studentene ville søke jobber og bosette seg i vår nordlige landsdel.

Sosialt arbeid fasinerte meg, og jeg hadde tro på at sosialarbeidere kunne gjøre en endring i folks livssituasjon. Samfunnsarbeid var jeg spesielt opptatt av og erfarte at dette var en arbeidsmåte som kunne brukes også i små kommuner på sosialkontor. Kjerna i sosialt arbeid dreier seg om å forstå individ og grupper som del av miljø og samfunnsmessige forhold, men også handle i forhold til omgivelser. Vi har mange arbeidsmåter i sosialt arbeid, og samfunnsarbeid mener jeg bør være en selvfølgelig del av dette.

Hvilke områder innenfor sosialt arbeid har du hatt et særskilt engasjement for?

Som allerede sagt har samfunnsarbeid alltid hatt en spesiell plass hos meg. Jeg har også vært opptatt av hvordan teorien studentene lærer kan kobles opp til praksis.

Du har bidratt på mange områder til utvikling av sosialt arbeid, er det noen bidrag som har vært særlig viktig for deg?

Her må jeg nok svare samfunnsarbeid og kobling av teorier fra spesielt sosiologi og psykologi  til sosialt arbeid praksis. Jeg har skrevet flere lærebøker og forskningsartikler men det er nok spesielt på de to nevnte områder jeg kanskje har bidratt mest. «Modeller i sosialt arbeid» som Siv Oltedal og jeg skrev i 1996 har vært brukt som pensum ved mange utdanningsinstitusjoner gjennom tiår. Boken har vært revidert flere ganger og siste utgave  «Praksisteorier i sosialt arbeid» kom i 2018. Bøkene er også oversatt til dansk, russisk og engelsk. Boka «Samfunnsarbeid i sosialt arbeid» kom i 1999 men har også vært revidert og mye brukt som pensumlitteratur opp gjennom årene.

Det har skjedd mange enderinger både i faget sosialt arbeid og i sosialarbeiderutdanningene i «dine år», hva syns du er de viktigste utforingene i årene som kommer?

I utdanningen ser jeg det å klare å bevare koblingen til praksis som den største utfordringen fremover. I universitetssystemet er koblingen til forskning styrket. Dette er bra, men det blir ikke riktig om institusjonene i ansettelse av lærere på sosialarbeiderutdanningen ikke stiller krav til sosialt arbeids praksis og heller ikke vektlegger om du har ei sosialarbeiderutdanning hvor du har hatt veiledet praksis i studietiden. I dag kan man bli professor i sosialt arbeid uten å ha arbeidet en dag med sosialt arbeids praksis.

Det er også ei utfordring at publisering av forskning i internasjonale tidsskrifter  belønnes høyere  og dermed vurderes som viktigere enn at det publisere på norsk i tidsskrifter som praktikere leser.

I praksis er det stadig større fokus på behandling av utfordrende livssituasjoner som psykologiske problemer og dermed tåkelegges de sosiale sammenhenger utfordringer for individer og grupper opptrer og opprettholdes i. Sosiale problemer kan slik bli gjort til individuelle utfordringer når man i velferdstjenester skal forstå og handle for å hjelpe de som er brukere av tjenestene.

Det er også en større spesialisering og oppdeling av hva velferdstjenester skal arbeide med, noe som gjør det mer utfordrende å bistå i forhold til hele livssituasjonen. Nav er sammenlignet med sosialkontor et godt eksempel på innsnevring av de enkelte sosialarbeideres handlingsrom.

Takk for at du tok deg tid til intervjuet, og ikke minst for de utforingene du gir til sosialt arbeid fremover. FORSA vil også ønske deg lykke til som pensjonist, og minne deg om at ytringer om sosialt arbeids utvikling også er velkomne fra den posisjonen.